Jeg har jo noen ekte venner, og trenger faktisk ikke flere. På skolen har jeg tre ekte venner, og en fra en annen skole, og trenger ikke flere. Resten er bare venner eller klassekamerater, både jenter og gutter som man kaller det. Hva i all verden er vitsen med mange venner egentig?
Noen jeg kjenner bruker jo snus, noe som jeg ikke gjør, og ikke skal gjøre i det hele tatt uansett hvor mye de prøver og overfalle meg. Når dem om 30-50 år blir syk og angrer seg på at de tok de tobakkene, kommer jeg til å si til dem: "I told you it was dangerous, but you didn't listen!"
Uansett, så er det også noen fine jenter på skolen. Det beste med dem er at de er hyggelige, men det dårlige er...når jeg møter dem under en lunsjpause, bare ser på dem, så peker en av de jentene mot en annen på samme bord og sier "Gå heller med hun du...hun liker deg", det syns jeg høres ut som om at hun/de ikke har lyst til å være med meg. ja, slitsomme greier.
Også liker jeg ikke at dem gir ut falske rykter til meg eller forteller noe som ting som ikke har skjedd i det hele tatt som for eksempel: "Hei, jeg har hørt rykter om at du har fått deg en kjæreste..." ja, noe sånt som ikke har skjedd. Hvis jeg en dag for meg en kjærest, så sier jeg det ut selv enn å la andre si det.
Når det gjelder tilbake til både gutter og jenter, så liker ikke jeg at dem driver med inne på en lunsjpause så står og sitter en gjeng rundt meg (som jeg egentlig kjenner mer enn bare på Facebook) og sier for eksempel "Du, ta duck-walken, da" eller "Gjør det fingertrikset igjen, da.". Jeg har god talent i ting, men jeg liker ikke at det skjer nesten hele tiden, hver dag. Men...jeg sier bare "Du kan gjør det selv, du" hvis jeg har fått nok, eller så går jeg bare bort og det er jeg glad for at både sier og gjør.
Men heldigvis har jeg folk som støtter meg. Både foreldre, lærere, hjelpsomme klassekamerater (som ikke plager meg), de ekte vennene jeg har, og psykologen Oddmar.
Håper det vekker oppmerksomhet til dere lesere :)
